Fra måltørke til målfest: Dette var Lyns 2026

Et hattrick fra Skaug, et hælspark fra Johansen og noen sluttminutter vi gjerne skulle vært foruten. Lyns 2026 ga oss store smil, tunge hjemturer og en etterlengtet anledning til å puste ut. 

– Vi må begynne å score mål. Og jeg må begynne å score mål. Så enkelt er det egentlig.

Andreas Hellum hadde nettopp spilt sin 100. offisielle kamp for Lyn. Bryne hadde vunnet 3–0 på Bislett, og spissen satte ord på det mange satt og tenkte. Det var juni, poengene satt langt inne, og målene var blitt en mangelvare.

Noen uker senere ledet vi 5–0 til pause.

Det sier en del om Lyns 2026.

Men vi må begynne litt tidligere. For allerede i andre serierunde fikk vi en skikkelig opptur. Etter tapet mot Haugesund i serieåpningen reiste Lyn til Fosshaugane og slo Sogndal 3–0. Tre mål, null baklengs og tre poeng med hjem fra en vanskelig bortebane. En slik ettermiddag gir fort lyst til å bla videre i terminlisten.

Fortsettelsen ble dessverre tyngre. Seirene over Raufoss og Strømmen ga viktige poeng, men de gode resultatene kom for sjelden. Etter 13 serierunder sto Lyn med ti poeng. Vi hadde fått noen glimt av hva laget kunne få til, men altfor mange kamper endte med at vi måtte lete etter forklaringer fremfor å feire.

Så kom 2. juli, og en kveld der det endelig satt.

Åsane var på besøk på Bislett. Julius Skaug brukte bare noen minutter på å gi Lyn ledelsen, og denne gangen fortsatte målene å komme. Herman Solberg Nilsen doblet. Skaug satte sitt andre. Hellum fulgte opp med to.

Fem mål før pause. Det var nesten så man måtte sjekke tavla en ekstra gang.

Etter hvilen dukket Skaug opp igjen og fullførte hattricket sitt. Lyn ledet 6–0, og selv om Åsane reduserte to ganger, kunne ingenting ta fra oss gleden over en kveld som endte 6–2. Hellums etterlysning fra juni hadde fått et ganske tydelig svar.

Midt i målfesten fikk vi også et øyeblikk som betydde noe utover resultatet. Fredrik Sjåtil ble byttet inn til sine første minutter i OBOS-ligaen, 16 år gammel. Etter mange år som Lyn-supporter på tribunen fikk han selv løpe ut på banen og representere klubben han hadde vokst opp i.

Det er lett å huske de seks målene fra den kvelden. For Fredrik var det nok innhoppet som festet seg aller best.

August startet også med hjemmeseier, men denne gangen fikk vi en påminnelse om at selv en stor pauseledelse kan bli litt for spennende.

Mot Sogndal satte Hellum et straffespark hardt opp mot krysset. Et selvmål og enda en Hellum-scoring sørget for 3–0 før pause. Vi hadde kontroll og kunne håpe på en behagelig andre omgang.

Sogndal hadde andre planer.

En tidlig redusering etter hvilen ga gjestene troen, og da et uheldig selvmål sørget for 3–2 på overtid, måtte vi gjennom enda noen lange minutter. Først etter en siste Sogndal-corner kunne vi slippe jubelen ordentlig løs. Tre poeng ble igjen på Bislett, men vi fikk brukt litt mer krefter på tribunen enn pausepraten skulle tilsi.

Uken etter ble det enda flere mål og enda mindre å juble for til slutt. På Nadderud snudde Lyn 0–1 til 2–1 før pause og tok senere ledelsen 3–2. Likevel endte kampen med 4–3 til Stabæk etter et sent straffespark.

Tre scoringer på bortebane hadde ikke vært nok. Det skulle dessverre heller ikke bli siste gang den sommeren vi satt igjen med følelsen av at vi hadde fortjent mer.

Heldigvis var det bare én uke til Odd kom på besøk.

Da hentet Mathias Johansen frem hælen.

Han hadde allerede gitt Lyn ledelsen da han, med ryggen mot mål, hælsparket ballen videre til Hellum. Spissen satte inn 2–0, og vi hadde fått en detalj som tålte å bli sett om igjen. Mange ganger.

Hellum scoret på nytt, før Anders Bjørntvedt Olsen avsluttet et fint samspill med Herman Solberg Nilsen og satte inn 4–0 før pause. Det var fart, presisjon og spillere som fant hverandre igjen og igjen.

Skaug satte punktum med kampens femte Lyn-mål helt mot slutten. 5–1 over Odd og en av årets aller morsomste ettermiddager på Bislett. På tre hjemmekamper på rad hadde vi slått Åsane, Sogndal og Odd og scoret 14 mål. Måltørken fra våren føltes langt unna.

Så var det Gjemselund.

Bare navnet er kanskje nok til å hente frem noen følelser fra 30. august.

Anders Bjørntvedt Olsen ga Lyn en tidlig ledelse. Kongsvinger snudde, før Olsen scoret igjen. Johansen sendte oss foran på nytt etter pause. Alexander Pedersen reddet et straffespark, men måtte se returen gå i mål.

Da Hellum satte inn 4–3 etter forarbeid fra Solberg Nilsen, hadde Lyn tatt ledelsen for tredje gang.

Vi var så nær.

Men seks minutter på overtid kom utligningen. Åtte mål, 4–4 og ett poeng med hjem fra en kamp der seieren hadde vært innen rekkevidde helt til slutt. Det var underholdende for alle som kunne se kampen uten å bry seg om hvem som vant. For oss andre tok det litt tid å sette pris på underholdningen.

Likevel hadde sommeren og sensommeren gitt et tydelig løft. Fra seieren over Åsane i juli til borteseieren mot Hødd i september tok Lyn 18 poeng på ni kamper. Vi hadde sett et lag som kunne skape mye, score mange mål og ta poeng både hjemme og borte.

Derfor var det ekstra frustrerende da høsten igjen ble tung.

Fire strake tap mot Ranheim, Bryne, Strømsgodset og Haugesund gjorde at avslutningen handlet om å skaffe nødvendig avstand til lagene bak. De store sommerseirene var gode minner, men de kunne ikke gjøre jobben for oss i oktober.

Da ble 1–0-seieren over Moss viktig. Den hadde lite av sommerens målshow, men ga tre poeng vi trengte. Etter en målløs første omgang ble kampen avgjort etter pause, og Lyn holdt unna helt inn. En knapp seier og null baklengs kunne smake minst like godt som en målfest.

Plassen var likevel ikke sikret da Raufoss kom til årets siste hjemmekamp.

Denne gangen slapp vi heldigvis et drama som varte helt til siste spark.

Hellum ga Lyn ledelsen etter en målgivende pasning fra Bjørntvedt Olsen. Etter pause fant Olsen også Johansen, som doblet. Edvard Race økte til 3–0 mot gamleklubben, før William Wæhler og Johan Solstad-Nøis kombinerte til kampens siste scoring.

Fire ulike målscorere. 4–0. Og endelig vissheten om at det skulle spilles OBOS-fotball også i 2027.

Etter en sesong med mange anspente sluttminutter var det godt å kunne avslutte hjemmesesongen med en seier som var så tydelig.

Den aller siste kampen gjensto på Strømmen. Med seier kunne Lyn klatre forbi vertene, men sesongen fikk ikke den avslutningen vi håpet på.

Lenge sto det 0–0. Først mot slutten kom scoringene, og begge gikk feil vei. Markus Wæhler ga Strømmen ledelsen, før Julian Kristengård doblet etter en målgivende pasning fra Anders Nord, som blir Lyn-spiller fra neste sesong.

Dermed endte årets siste bortetur med 2-0.

Fasiten for 2026 ble 11. plass og 34 poeng. Ti seire, fire uavgjorte og seksten tap, med 46 scorede mål og 61 baklengs. Tallene viser en sesong der vi tapte for ofte og ikke klarte å følge opp de beste prestasjonene jevnt nok.

Takk til alle som fulgte oss gjennom hele året. Dere som tok borteturene, møtte opp igjen etter skuffelsene og gjorde de gode ettermiddagene enda bedre. Tusen, tusen takk. 

Vi sees i 2027.